TANDSTADS REVIDERTE SAMLEBOK

  Forteljartradisjonen ligg på sotteseng. Dei som skal underhalde oss har begynt å forklare i staden for å fortelje. Det har alltid vore ein journalistisk grunnlærdom: Skal du bruke ironi i ein artikkel,   må du vere forsiktig. Ironi er når du seier at det er no eit strålande finvêr ute, når det eigentleg stormar og blæs. Den overraskande kontrasten mellom det som er faktisk er sant og det som blir sagt kan vere eit humoristisk poeng viss forteljar og tilhøyrar er på bølgelengde. Er dei ikkje det, må naturlegvis mottakaren oppfatte meldinga som totalt ko-ko. Ironi og sarkasme er   nokre av sjangerane   ein historieforteljar kan bruke. For å skape liv og spenning, kan han gjennom tonefall, ordspel, dramatisering og himmelropande overdrivingar formidle ei totalt usannsynleg og løgnaktig framstilling av verkelegheita. Fantasien blir sett i sving. Tilhøyrarane ser dei bisarre scenene for sitt indre auge og let seg fange av historia, same kor utruleg ho er. Ein dy...

  Løypa er hardfrosen og bratt. Når vi endeleg let det stå til ned den lange bakken, ser vi tre muntre jenter nedst i sporet, opptekne med å ta selfie saman med ein virren veskehund. Det kjennest som å oppleve flystyrt i sakte film. Det var på håret. Både jentene og bikkja kjem seg vekk akkurat i tide før vi vaklar forbi i stor fart med viftande   stavar og skjelv i beina.   Sorry, ropar jentene forskrekka etter oss. Nei, sorry? tenkjer vi som nettopp var på beinbrotets rand og no har fått hjartepumpa under kontroll igjen. Tenk, slike høflege ungdommar! Litt drama i bakken høyrer no berre til! For kan ein ha det betre? Både naturen og motbakkane er eigna til å ta pusten frå ein. Vi speidar over til solsida, der skitrekket durar og det blenkjer i dei tusen glasruter i hyttebyen. Vi minnest hyttetur i vår grøne ungdom, då vatn skulle berast og doar tømmast før ein kunne kvile ut på ein hard pinnestol, drikke lunka kokekaffi og bruke kvelden til å sjå filosofisk inn i...