Innlegg

Nytt bibliotek i Sykkylven

  Eg hadde akkurat gitt ut bok og kom stolt og opprømt inn i ein bokhandel for å overlevere nokre eksemplar til   bokhandlaren bak disken. Han titta opp på meg over brillene med gamle og trøytte auge: «Det er mange som vil skrive. Det er ikkje så mange som vil lese», sukka han.   Det er den gamle historia: For lesaren er ei god bok den billigaste hobbyen. For forfattaren den dyraste , skreiv forfattaren Gabriel Lamb ein gong tilbake i litteraturens gullalder.   I dag er boklesing mest for nerdar og gamlisar. Som meg. Det er sånne som meg som står fremst i klagekoret: Ungdommen les ikkje bøker. Den mest spennande roman kan ikkje lenger konkurrere med Instagram og Netflix. I staden for å lese ei fagbok når dei lurer på korleis ting heng saman, så skaffar dei seg det dei synest dei treng frå ein tre minutts video på Youtube. Vi klagar over foreldra som ikkje lærer ungane gode lesevanar. Og vi sukkar over ungane som alt i ung alder sluttar å vere sjarmtroll og blir til skjermtroll.

Smart er ikkje alltid klok

  Sjølvlærte datamaskinar er i ferd med å bli smartare enn dei som skapte dei. Men det er ikkje alltid dei smarte som er klokast. Den siste tida har ei rekkje ulike verktøy drivne av kunstig intelligens (engelsk: AI, norsk: KI) blitt tilgjengeleg for folk flest. Roboten som svarar, kallar dei chatbot. Dei siste versjonane får folk til å sitje att med hakeslepp. For du kan spørje om kva som helst og du kan vente deg eit velformulert og grundig svar i løpet av sekund.   Eg logga inn på Chat GPT og vart ønskt velkomen på høflegaste vis. Eg spurde om programmet snakka norsk. Absolutt. Nynorsk? Ingen problem. Visste det kanskje noko om heimbygda mi? Det gjekk fem sekund og så hadde eg plutseleg ein heil artikkel om Sykkylven på skjermen. Ei vakker bygd med fjell og fjord og industri og ei spennande historie, doserte maskina på sin ganske korrekte, men nokså tørre nynorsk. Turistar i Sykkylven er spesielt imponerte over den vakre trekyrkja frå 1800-talet med dei flotte glasmåleria, vart

Gamle gubbar

  Gamle gubbars krig, skreiv kommentatoren Jo Moen Bredeveien nyleg i Dagsavisen. Han er relativt ung sjølv og gav eit solidarisk handslag til dagens ungdom der han langa ut mot pensjonistane. Gjennom heile pandemien har dei unge levd åleine på hybelen og gått glipp av all den fest og moro som høyrer ungdommen til, skriv han. «For å redde sine besteforeldre. For å holde generasjon Putin i gang, den som har satt Europa i brann», la han til med tung polemisk kraft. Gubba noa! Han har nok rett i at det er stort sett er eldre og halvgamle gubbar som står bak krig og elendigheit. Eg er jamgammal med Putin. Eg synest likevel det er eit stivt stykke å meine at eg   skal ha ansvar for overgrepet mot Ukraina. Shadowsmusikk Elles er eg på linje: Vi oldisar har absolutt ein heil del å stå til rette for. Vi kan ikkje nekte for at vi er stive i tankegangen. Vi går og snakkar sakte. Vi spelar shadowsmusikk. Vi fumlar med kontantar i butikk-køen og vi har kanskje drege stigen opp etter oss re

Vêret – eit demokratisk problem

  Lokalvalkampen er i ferd med å kome i gang. Snart står ein skare nye og håpefulle fram og vil ha fullmakt til å navigere oss trygt gjennom den ureine lokalpolitiske skjergarden. Nåja. Nye og nye. Det er vel med politikken som med nymånen. Det blir vel den same gamle.   Utfordringane i politikken er talrike som sandkorn på havsens botn og friske pengar er ikkje til å finne. Dei fleste vegrar seg for politisk ansvar. Demokratiet er under press.   Og vêret blir villare og villare. Dei danske statsvitarane Søren Damsbo-Svendsen og Kasper Møller har i tidsskriftet Electoral Studies gjort ein analyse av den politiske effekten av vêret på valdagen. Dei har gått inn i 34 ulike studiar av samanhengen mellom vêr og valdeltaking i ei rekkje demokratiske land. Resultatet er som venta: Er det regn og ruskevêr, så vel fleire sofaen. Men ikkje i Noreg. Her i Annleislandet er det fleire som møter opp for å velje når det regnar enn når sola skin. Uvêrsdemokratar Ja, er det ikkje det vi allt

Gløymer du namn?

  Godt nytt frå vitskapen: Blod frå veltrena unge menn kan fungere godt for gamle folk som gløymer, trur forskarar ved NTNU. Det er ingen tvil om at fysisk trening er bra for hugsen. Det er ikkje sikkert vi ein gong treng å trene sjølv. Rotter med Alzheimer som får blod frå unge og veltrena rotter, blir kjappare i hovudet. I skrivande stund prøver NTNU-forskarar ut teorien på menneske. Ein forsøksperson fortel til NRK at ho så langt har fått tolv blodoverføringar frå unge spreke menn og at ho håpar det beste. Slike rapportar frå forskinga er naturlegvis honning i øyra for alle oss som er kome litt opp i åra. Vi som har hovudet fullt av   namn vi absolutt ikkje greier å lokke fram når vi har bruk for dei. Vi kan vere midt i ei artig historie om ein vi har kjent heile livet. Historia står glasklart for oss. Det er berre at vi ikkje kjem på namnet på hovudpersonen. Vi prøver naturlegvis   å ro oss i land, slik sunnmøringar gjerne gjer, ved   å kalle den gløymde slikt som «han gut sjøl

Forord med statistikk/ Årbok for Sykkylven 22

  I fjor oppdaga vi plutseleg at vi hadde gitt ut årbok i 30 år. Tida flyg. Synest ikkje det er så lenge sidan vi stod på trappa på Olagarden og sa at vi burde gå i gang med å lage ei årbok for Sykkylven , skreiv Eldar Høidal til meg nyleg. Men det var ikkje vi som fann på det. I forordet til den første årboka i 1992 takkar Eldar Høidal den tidlegare leiaren i sogenemnda, Øystein Eliassen, for at han hadde lansert ideen. Malen har stort sett vore den same desse åra og det har heller ikkje vore store utskifting blant menneska som står bak. Eldar Tandstad har stort sett hatt ansvar for det grafiske arbeidet. I løpet av desse tre åra har det vore berre tre redaktørar. Eldar Høidal (1992 og 2000 – 2002) Roald Solheim (1993 – 1999) og Kjetil Tandstad (2003 -). Opplaget har vore stigande. No trykkjer vi 1300 eksemplar per utgåve. Etter 30 år kan det passe med litt statistikk. Det samla sidetalet var fram til og med i fjor 2062 sider . Det hadde til saman vore trykt  625 ulike artiklar,

Tolmodig pirkefinger

  For folk flest er kommentarfelta blitt ein stad ein held seg unna på grunn av mistenkjeleggjering, manglande respekt for fakta og utskjelling. Inne i dette meiningskaoset av vist og gale har Rune Erlandsen heilt frivillig funne sin plass. Eg tek gjerne rolla som pirkefinger, seier han. Rune Erlandsen har blitt pensjonist. Ei sterk musikkinteresse, eit langt arbeidsliv innan sal og service, og dei siste 12 åra som lærar har gjort at 67-åringen alltid har hatt mykje med folk å gjere. Det har skapt eit stort og breitt engasjement, særleg for samfunn, politikk og kultur. Ikkje minst har han fått interesse for kommunikasjon og samfunnsdebatt. Det er interessant å få debattantane til å utdjupe meiningane sine, seier han. Det er slikt ein lærer av. Det er heller lite å lære av dei som meiner akkurat det same som ein sjølv. Før koronaen var han i mange år med i ei diskusjonsgruppe som møttest med ujamne mellomrom, nettopp for å friske opp kunnskap og bryne meiningar om aktuelle emne. Kor