Sykkylven
(Start liggande på liggestolen på toppen av
Klokkerhaugen)
Sykkylven er stolt av sine fjordar og fjell og
si lange historie. Men for ein utanforståande er det først
og fremst dette som er sjølve sinnbildet på ein sykkylving: Han ligg
attoverlent i ein lokalt produsert kvilestol med fotsolane mot publikum.
Han sit så godt og utstrålar eit velvære
så ufatteleg djupt at han nesten ikkje greier å halde seg vaken.
(stå opp)
Vi står
på Klokkehaugen, eller Berlihaugen, som vi ofte seier. Nokre seier Klokkarhaugen. Men ingen har høyrt om nokon klokkar som har
budd her. Klokkehaugen heiter det truleg fordi her stod ei kyrkjeklokke her ein
gong. Det var ein praktisk stad å ha klokketårnet. Lyden bar ikkje godt berre
utover og innover i fjorden, men opp gjennom Grebstaddalen, forbi Aurdal og
Andestad.
Som de
ser: utsikta over bygda er storslått. Nokre har meint at namnet på kommunen –
ofte feilskrive som Sykkelveien – er avleia av den gammalnorske forma som
betyr Sekkefjorden. Det stemmer ikkje, seier namnegranskarar. Namnet kjem
heller frå sik, eit stilt vassfar
eller vik. Og den indre fjorden er ganske blank og still. I alle fall når det
ikkje blæs.
I alle fall: Klokkehaugen er sentrum i
kommunen. Midt i kommunen finn vi fjorden. I enden av fjorden finn vi Straumen
– eit vassdrag som straumgjerdingane er stolte av og har reklamert for som
Nord-Europas kortaste lakseelev. Det hadde dei god dekning for. Elva er så kort
at ho renn motsett veg når det er springflo. I elva står sportsfiskarane så
godt som skulder ved skulder. Laks får
dei også av og til. Då hengjer dei fisken på staur slik at alle som køyrer over
brua kan få sjå kor flinke dei har vore.
På andre
sida av Straumen finn vi Fetvatnet og i enden av det igjen klyngetunet Fet. Her
opnar Velledalen seg utover før dalen igjen smalnar og svingar. Øvst i dalen
går vegen vidare til Stranda enn ein kan ta skarpt til venstre til
friluftsområdet ved Nysætervatnet. Her er det alpinanlegg og turløyper og
flotte forhold for sport og friluftsaktivitetar sommar og vinter. Her byggjer
sykkylvingane sine fritidshus ei mil eller to frå sine romslege einebustader
nede i bygda.
Etter at
brua kom, køyrer ein fint til sentrum på 15 minutt frå alle krinsane i
kommunen. Brua gjer det raskt å kome til dei tidlegare utkantane Tusvika og
Hundeidvik på den eine sida og Søvikdal og Ramstaddal på den andre sida.
Dette er
lokalsamfunn som har tradisjon for å vere utkantar og som er vane med å halde
stillinga takk vere mykje dugnad og offervilje frå innbyggjarane. Men kortare
avstandar gjer det også enklare å sentralisere. Skulenedlegginga har ført til
privatskular: Men utkantgrendene gjekk ikkje med på at skulen skulle takast frå
dei. Løysinga vart privatskular. Med
stort engasjement og dugnadsinnsats har vi fått l Montessori-skule i Velledalen
og kristeleg (men ikkje så kristeleg) privatskule i Hundeidvik.
Kommunesenteret
er altså Sykkylven. Eigentleg heiter det Aure. Eller Haugbukta. Men på
vegskilta står det Sykkylven. Som dei
fleste fjordbygder har også dette kommunesenteret først flytta trafikken ut av
sentrum og deretter flytta sentrum etter. No syter to rundkøyringar for at
trafikken saknar farten forbi på hovudvegen. Dermed er det mogleg å kome ned på
kaiområde med livet i behald. Denne indrefileten av ei tomt ligg der no ledig
og innbydande og lokkar til utbygging.
Så langt har ein truleg greidd å hindre ein
Rema 1000-butikk og ein tømmestasjon for
septik frå bubilar. Men det kjem stadig
nye begeistra forslag til korleis vi kan få lagt dette arealet under stein og
betong.
Utbyggingspresset på den svarte kulturjorda
rundt sentrum er stort. Opp gjennom åra har det vore stor frustrasjon over at
ein ikkje har fått lov til byggje på
denne verdfulle landbruksjorda. Ein av grunnane til at utbygginga ikkje har
fått sleppe til rundt om den tette kvadraturen er naturlegvis dei rike
arkeologiske funna som er gjort under og rundt bebyggelsen i sentrum.
Her har det regjert storfolk frå opp gjennom
hundreåra. Nede på sletta kan de sjå eit forsøk på å rekonstruere eitt av dei
to tusen år gamle bronsealderhusa som det vart funne spor av under den store
arkeologiske utgravinga for 25 - 30 år sidan. Kloss i sentrum er det funne spor
frå steinalder, eit stort tal hus frå frå bronsealder og jarnalder. På denne
sletta har det vore drive landbruk kanskje så lenge som 4000 år.
Det som har vekt mest oppsikt er tuftene etter
eit hus på nesten 600 kvadratmeter. Det står i dag nokre stubbar
nede på sletta som markerer størrelsen av dette huset frå
folkevandringstida, eit par hundre år før vikingtida sette inn. Vi trur det er ein gildehall, reist av ein
småkonge – kanskje ein av arnungane frå Giske. I Sykkylven, som på Sunnmøre elles, var store delar av
jordegodset Giskegods og i hendene på dei mektige familiane som styrte Giske-godset.
Denne
stolte fortida vår har ført til at store sentrumsområde har blitt freda eller
bandlagde av arkeologane. Få kommunesenter har vore meir analyserte og undersøkte
for å få til ein harmonisk utvikling med balanse mellom bustader og landbruk.
Arkitekturprofessor Christian Nordberg Schultz kom sjøvegen då han vitja
Sykkylven og la vekt på den vesle velregulerte landsbyen i det veldige
landskapsrommet. Han bad instendig om at kommunen skulle satse vidare på det han
kalla «den urbane kvadraturen». Etter storbrannen i 1939 vart nemleg det uryddige
kommunesenteret regulert og bygd opp at som ein bymessig kvadratur med eit
oversiktleg gatenett.
Gatenettet kan enkelt oppsummerast som tre
loddrett og tre vassrett. Det er nok, meinte professoren og bad kommunen heller
byggje tettare og høgare og ta vare på landbruksarealet rundt. Det har gitt kommunesenteret ei stram og funksjonell
landsbyform som fleire og fleire ser fordelane med i dag.
Sykkylven
i dag: 7500 innbyggjarar. Vi fryktar ei viss forgubbing. Store mengder turistar
kjem med ferja og susar gjennom kommunen utan å stoppe. Møbelindustrien er
framleis hovudnæring. Største arbeidsplass er Ekornes med bortimot 1000 arbeidsplassar.
Ekornes er kjøpt opp hundre prosent av kinesarar og teken av børs. Det gjer oss
ein tanke nervøse.
Møbelfabrikkane elles, er stort sett lokalt eigde. Sjølv om industrien viser stor omstillingsevne
og har utvikla høg kompetanse, er framtida usikker. Av anna industri har vi
suksessen Møre Trafo – bedrifta lagar
transformatorar og har gode tider på grunn av den raske elektrifiseringa innan
samferdsel.. Men vi forstår at vi snart bør finne fleire bein å stå på.
Då tenkjer
alle på turisme. Og turisme har vi gode føresetnader for. Innanfor våre grenser
finn vi store delar av vi kallar Sunnmørsalpane. Fjorden vår, som skjer seg inn
mellom frodige bakkar og fjell, er vide
kjend for å vere stille, blank og blå. Gardsbruka – mange av dei framleis i
drift – og trivelege små tettstader kransar fjorden. Ved Nysætervatnet veks det fram hyttebyar med
flotte hytteleiligheiter i fleire etasjar. Sykkylvingane bur ofte vesentleg dyrare
og tettare på fjellet enn dei gjer nede i byggjefelta.
Utkantlivet
har sine positive sider. Vi har plass, natur og idyllar i massevis. Fjellheimen
vår er storslått, og ganske uoppdaga av turismen. Her kan du få kjøpt ein tipp
topp einesbustad med garasje og opparbeida hage for 2,5 millionar kroner. Det får du berre eit lite krypinn for i Oslo
og andre store byar.
Men
heller ikkje Sykkylven er uberørt av samfunnsutviklinga. Sentraliseringa går sin gang både innanfor
kommunen og i regionen. Skular og
barnehagar blir lagt ned. Stadig fleire flyttar til kommunesenteret .
Snart ser
det også ut til at det blir kommunesamanslåing med Stranda. Dei to kommunestyra
hadde felles kommunestyremøte før ferien
og arbeider med ein avtale om samanslåing i løpet av eit par år. På andre sida
av fjorden kjem Nye Ålesund som er ei endå større samanslutning frå nyttår. Eg
ser ikkje bort frå at Nye Stranda og Sykkylven kan bli ein del av Stor-Ålesund
etter kvart. Men sykkylvingane er skeptiske til samanslåing og kjenner seg
pressa av storsamfunnet. Fekk dei velje
fritt, meiner nok dei fleste at det er betre å bu sentralt i ein utkant enn å vere ein utkant av eit mektig sentrum.
Men sentraliseringa går sin gang. Stadig fleire flyttar frå
utkantane til kommunesenteret. Store delar av sykkylvsungdommen
reiser ut og tek utdanning. Svært mange
kjem ikkje att. Viss dei set nasen heimover, blir dei gjerne buande i Ålesund.
Helst på Flisneset, der dei kan sjå sykkylvsfjella frå stoveglaset og der det
er kort veg heim til mor og far.
Når folketalet i Sykkylven har vore aukande
heilt til det siste, er det fordi det har kome folk hit frå andre stader. Først
og fremst frå Polen og Baltikum og flyktningar frå fjernare himmelstrok.
Mange
flyktningfamiliar har skaffa seg industrijobb i Sykkylven. Etter kvart får dei
seg hus og Toyota og har det om lag på same måten som andre innflyttarar i
kommunen. Dei som ikkje får jobb, flyttar stort sett igjen – ofte hamnar dei i
hovudstaden. Slik blir alle problema med ghettoar med fattige og arbeidslause flyktningar
ikkje vårt problem, men Oslo sitt. Det er ein situasjon vi er godt fornøgde
med.
Vi er
vane med å finne løysingar. Her som andre stader er kyrkjesøkinga ganske tynn.
Samtidig er det stor etterspørsel etter gudshus blant våre nye innflyttarar. Vi
ser heldigvis praktisk på det. Katolikkane
får låne våre protestantiske kyrkjer og bedehus. På Frivilligsentralen er det
språkkafe der innflyttarane kan snakke med innfødde og hjelpe dei med å få tak på norsken.
Vi har
opplevd bølgjer av innflyttarar før det og let oss ikkje bringe ut av fatning
av framande tungemål. På femtitalet var det nordmøringar og nordlendingar av
begge kjønn som strøymde til bygda for å få seg arbeid i møbelindustrien. Dei
gifte seg inn i småbrukarfamiliane, fekk tomt av svigerforeldra, og vart buande
spreidd over heile kommunen og vart ein del av sykkylvssamfunnet.
Noer det generasjonsskifte. Polakkar og folk
frå Litauen kjøper no husa som dei bygde rundt om i bygda og pussar opp med fagleg hjelp frå sine
landsmenn. Dei lærer engelsk og etter kvart også norsk på de harde måten.
No er dei dei einaste som praktiserer isfiske på
fjorden om vinteren og dei trivst også med å fiske frå små gummibåt med
påhengsmotor. Fjordfiske det elles nesten berre dei aller eldste pensjonistane
som driv på med. Og ungane har slutta å bade i fjorden. Kvifor skal dei det når
dei har eit oppvarma badebasseng å
boltre seg i ved småbåthamna på Ikornnes?
Sykkylven
hareit samfunn med tilbod til
innbyggjarane. Nokre gongar er det ikkje levande fred å få. Dette er ikkje noka
hillbillybygd. Her har vi eit organsisasjonsliv som går utanpå det meste av det
mindre småbyar kan presentere. Idrettsinteressa er stor og prestasjonane gode. Vi
har ein aktiv sykkelklubb. Det skulle no
elles berre mangle.
Musikalsk kan ein gå tørrskodd på konsertar
nesten kvar einaste helg året rundt. Her er tre tradisjonsrike blandakor, barne
og ungdomskorps, Sykkylven janitsjar.
Sykkylven storband. Credo brass og Credo vokal. Og nivået er høgt.
Det er
tilbodet av varierte arbeidsplassar det er mangel på. Først og fremst statlege arbeidsplassar
for folk med utdanning. Men dei er stort sett sentraliserte til dei store
byane. Og i storbyen hamnar også dei fleste unge sykkylvingane etter kvart. Men
dei gløymer ikkje heimbygda.
Våren og
sommaren er det tid for familiesamlingar som sveisar slekta saman og held
tradisjonane i hevd. Då dukkar dei utflytte sykkylvingane opp frå sine urbane
adresser i Oslo, Bergen og Trondheim. Bak i dei tungt lasta stasjonsvognene,
blant barnesete, koffertar og grinete ungar med alt for mykje is innanbords,
heng sunnmørsbunaden, nystroken og plastinnpakka og klar til bruk til 17. mai, bryllaup og familiesamlingar.
Dei unge har utdanna seg vekk frå heimbygda. No
er dei tilbake for å vise fram ungane, trene på dialekten og helse på slekta.
Hadde det ikkje vore for jobben og ektemaken, skulle dei jammen ha flytta
tilbake hit dei høyrer til, for det er så fint her, seier dei for å glede sine
gamle foreldre. Men det får nok vente til dei blir pensjonistar.
I mellomtida nøyer dei seg med å stemme
heilhjarta i med i bygdesongen, skriven av Henrik Straumsheim, som hadde
bokstavrim i fleng for å uttrykkje utflyttarens evige lengt tilbake til
barndomsbygda.
Me
vamar og me vimar
i
verdsens ville sveim
men i
dei stille timar
sviv
tankefuglar heim
til
bygda mellom fjell og fjord
den
kjæraste vi veit på jord
til
dalane der inne
med
glans av fagre minne.
Kjetil
Tandstad 3. august 2019 (kåseri for slektstreff Tynes-familien 3.8.2019)
Kommentarer
Legg inn en kommentar