Bølle og bestefar
Eg hugsar han
som ein vennleg og forsiktig lyslugg som gjorde lite av seg. Vi var saman i
militæret, men vart aldri godt kjende. Han verka som ein grei kar.
Eit halvt hundreår
seinare finn eg han att på Facebook. Luggen er borte. Han har grått skjegg og briller,
som dei fleste gubbar på min alder. Men no er han alvorleg sint. Han skriv om den
unge klimaaktivisten Greta Thunberg, og kallar henne psykisk sjuk. Ho burde bli
sendt tilbake til institusjonen der ho høyrer heime. Andre meldingar er fulle
av personkarakteristikkar og har den same hånlege tonen: Mot ein miljøaktivist
(frekk og hyklerisk), flyktningar frå Syria (får masse ungar for å overta
landet vårt) og mot Erna Solberg (skal ein dyslektikar kunne vere
statsminister?)
Det skal han ha: Det
han meiner, meiner han under fullt namn. Der skil han seg frå dei fleste andre
i same ærend. På profilsida poserer han smilande bak eit fullsett kakebord med
eit barnebarn på fanget. Familieidyllen står i sterk kontrast til den hatske
tonen i kommentarane. Eg måtte berre google han. Og eg fann han att som
underskrivar av eit lesarinnlegg i det som truleg er lokalavisa hans. Her var
han sakleg og parlamentarisk. Men kvifor så korrekt i avisa og så raudglødande
rasande på nettet?
Nokre grunnar ligg naturlegvis i dagen: I avisa er det ein streng
redaktør som skal lese innlegget før det kjem på trykk. Det er ikkje dumt å
vere taktisk. Kanskje er han snill som dagen er lang, men opnar laptopen seint
på kveld og må sleppe ut stim? Nett-debatt liknar samtalane på puben. Kameratane
der veit det av og til kan gå ei kule varmt. På nettet er det også fritt fram. Det
er liksom ikkje heilt på alvor. Men her snakkar ein til eit stort publikum.
Då forskning.no delte ein kommentar om den siste alvorlege klimarapporten
til FN, fekk artikkelen 719 kommentarar på nettet. 192 av dei var
latter-emojiar. Medan Spania og Hellas brenn og grunnvatnet i California tørkar
ut, er ikkje miljøkrisa noko å le av. Men likevel: Nesten ein av fire meinte at
klima-åtvaringane var latterlege.
Naturlegvis er dette ikkje representativt for den stødige
lesarmassen til ein populærvitskapleg nettstad. Men det er eit raseri der ute:
Vala er stolne. Politikarar er kjeltringar og forskarar er kjøpte og betalte. Miljøkrisa
er ei løgn. Verda er rigga. Er du ikkje samd, er du ikkje berre dum. Du er ein
fiende.
Sinne er ofte ein
reaksjon på frykt, seier psykologen Knut Idar Karevoll som har prøvd å finne ut
kvar aggressiviteten på nettet kjem frå. Kanskje er det klima-angst dei kjenner
på. Ein angst dei ikkje vil ta inn over seg. Og så blir dei sinte i staden.
Redde og sinte folk
treng støtte frå andre. Folk som meiner som dei er berre nokre tastetrykk unna.
Saman blir dei endå sintare. Snart deler ein påstandar om at Greta
Thunberg eigentleg er det hemmelege
barnebarnet til milliardæren George Soros. De hugsar nok historia frå 2016 om e-posten til presidentkandidat Hillary Clinton
som vart delte av hundretusenvis, også av mange nordmenn. E-postane skulle innehalde
koda meldingar mellom toppar i det demokratiske partiet om pedofili-ringen dei
var medlem av og dei sataniske aktivitetane som gjekk føre seg i Cornet Ping Pong Pizzeria i Washington. Det
var naturlegvis oppspinn. Men trur du påstandane har døydd ut no? Nei. Berre søk
opp Pizzagate!
Naturlegvis finst det godtruande folk som bit på kva
som helst. Vi er mange som elskar ei god historie. Og ei spinnvill sak frå den
amerikanske valkampen deler ein gjerne. Litt rampete må ein få lov å vere på
ein fredag kveld.
Nettstadene hjelper
oss så gjerne å finne folk som tenkjer i same banar. Det høyrest ut som ein
konspirasjon, men akkurat dette er sant: Google og Facebook nyttar algoritmar for
å skreddarsy sitt tilbod til oss for å få oss til å kjøpe meir. Likar og deler
vi stoff om bilar, får vi bilstoff. Likar vi og deler stoff om kristne verdiar
eller italiensk kultur, får vi gudsord i fleng og tilbod om rasande billige
hotellrom i Italia.
Og likar vi til dømes historier om mektige krefter
som konspirerer for å få tyne og plage oss vanlege menneske, får vi det også. Korrektiva
som måtte finnast, blir gradvis fasa ut og plassen blir overtatt av endå fleire
ville historier om alle som er ute etter oss. Som for eksempel helsevesenet.
Den trivelege gjengen sjukepleiarar frå
kommunen som set sprøytene er eigentleg vår største fiende. Vaksinen hjelper nemleg
ikkje mot koronaen i det heile tatt, kan vi lese på nettet. Den er berre eit
påskot for å sprøyte inn mikrobrikker inn i blodet vårt. Dei ørsmå brikkene kan
brukast til å fjernstyre våre handlingar og vil gjere oss alle til slavar under
verdas nest rikaste mann, Bill Gates.
Lik og del! Versågod, skyll!
Kommentarer
Legg inn en kommentar