Heim til mor
Brexit.
Folk blandar seg i politikken og rotar det til: Men er det EU dei vil bli kvitt med Brexit – eller er det politikarar som
lengtar heim til mor?
Uregjerlege veljarar har prega sommaren. I Storbritannia vil fleirtalet
ut av EU. Saka splittar stormakta i den grad at vi snart kan snakke om Little
Britain. For å føye skam til skade, tapte landet for vesle Island i fotball. Det
er like forsmedeleg som torskekrigen på syttitalet då den islandske kystvakta trassa
den britiske marinen og kutta trålen til britiske konkurrentar på fiskefeltet.
Spesielt. Det har alltid vore noko spesielt mellom nordmenn og britar. Derfor
skjelv vi på deira vegne, no når dei skal ut av EU, endå vi sjølve har det bra
utanfor. Våre kongehus er næraste slekta.
Britiske hamnebyar var den første byen mange vestlendingar kom til. Når
radiomannen Richard Hermann kåserte i radio om sære skikkar og tradisjonar på
dei britiske øyane, sat vi som tende lys framfor radioapparata. Britisk
TV-teater, britisk musikk og britisk humor alltid stått høgare enn den
amerikanske. Det var som om den var laga for vaksne folk.
Vi har
levd med i den spesielle blandinga av snobberi og hjartevarme i Downtown Abbey.
Vi elskar den herleg uformelle stilen til overklassen i sine krøllete pin-stripe-dressar
og offentlege forsøk på å ete fish and
chips på ein folkeleg måte frå avispapir. Kombinasjonen av stiff upper lip, strenge
konvensjonar og samtidig den sjølvtrygge elegansen dei bryt dei same
konvensjonane med, har alltid hatt veldig appell til oss meir rettframme
nordbuarar. Ingen hadde meir suveren
kontroll over situasjonen enn ein britiske statsminister når han med ein minneverdig replikk trekte seg tilbake frå
folkemengda gjennom den svarte døra i Nr. 10 Downing Street
.
Hakeslepp. Men så skulle altså folket spenne bein for sine eigne politikarar.
Dagen etter folket valde å bryte ut, hadde
både tilhengarar og motstandarar hakeslepp. Det gjekk eit døgn før dei fekk
haka på plass igjen. Det var naturlegvis ein folkeleg protest mot knappare kår.
Kanskje var det litt urettferdig at det ramma EU. Det aukande klasseskillet hadde
vakse seg så stort at politikarane ikkje heilt ser kva som skjer på den andre
sida. Men bortsett frå gangsynet. Korleis står det eigentleg til med dei som
forvaltar makta på vegner av folket?
Ille,
dei er skadde frå barnsbein av, hevda den britiske psykologen Nick Duffell i
The Guardian. Det har alltid gått ein lysande sti frå dei dyre og private
engelske kostskulane, via dei fine universiteta, til mektige posisjonar i
administrasjon, militæret og i politikken. To tredelar av den britiske
regjeringa i dag har kostskulebakgrunn. Det er eit samfunnsproblem, meiner han.
Sjuåring. Statsminister Cameron måtte reise frå foreldra og byrje på kostskule alt som sjuåring. Å bli flytta
frå ein kjærleg familie som barn og bli plassert i det brutale kostskulemiljøet,
er det få som toler utan å ta skade på si sjel. For å overleve i eit skulesystem
med mobbing og mangel på omsorg, må borna byggje eit panser rundt sine
eigentlege kjensler. Den naturlege mogninga stoppar opp. Den kostskuleskadde
vaksne blir gåande med eit innestengt, engsteleg og umode barn under
skjortebrystet
.
Så mykje for Leave-general Boris Johnsons
guteaktige karisma. Redde born utviklar overlevings-teknikkar. Nokre blir bøllete, slik Cameron har rykte for. Nokre
blir manipulatorar med ein åleglatt sjarm, som Tony Blair. Andre utviklar doble personlegdommar
og blir meistrar i å forstille seg. Det er ikkje tilfeldig at britisk
overklasse blir dei beste spionane, skriv psykologen.
Det britiske folkefleirtalet let seg ikkje
imponere av mediasirkus og overklassesjarm. Valkampkrangelen og truslane om
økonomisk dommedag var plutseleg ikkje så skremmande lenger. Kanskje såg dei plutseleg
sine folkevalde som det dei er. Mektige menn som lengtar heim til mor.
Kjetil Tandstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar