Heim til mor


Brexit. Folk blandar seg i politikken og rotar det til:  Men er det EU dei vil bli kvitt  med Brexit – eller er det politikarar som lengtar heim til mor?

Uregjerlege veljarar har  prega sommaren. I Storbritannia vil fleirtalet ut av EU. Saka splittar stormakta i den grad at vi snart kan snakke om Little Britain. For å føye skam til skade, tapte landet for vesle Island i fotball. Det er like forsmedeleg som torskekrigen på syttitalet då den islandske kystvakta trassa den britiske marinen og kutta trålen til britiske konkurrentar på fiskefeltet.
Spesielt. Det har alltid vore noko spesielt mellom nordmenn og britar. Derfor skjelv vi på deira vegne, no når dei skal ut av EU, endå vi sjølve har det bra utanfor.  Våre kongehus er næraste slekta. Britiske hamnebyar var den første byen mange vestlendingar kom til. Når radiomannen Richard Hermann kåserte i radio om sære skikkar og tradisjonar på dei britiske øyane, sat vi som tende lys framfor radioapparata. Britisk TV-teater, britisk musikk og britisk humor alltid stått høgare enn den amerikanske. Det var som om den var laga for vaksne folk.

 Vi har levd med i den spesielle blandinga av snobberi og hjartevarme i Downtown Abbey. Vi elskar den herleg uformelle stilen til overklassen i sine krøllete pin-stripe-dressar og  offentlege forsøk på å ete fish and chips på ein folkeleg måte frå avispapir. Kombinasjonen av stiff upper lip,  strenge konvensjonar og samtidig den sjølvtrygge elegansen dei bryt dei same konvensjonane med, har alltid hatt veldig appell til oss meir rettframme nordbuarar. Ingen  hadde meir suveren kontroll over situasjonen enn ein britiske statsminister når han med ein  minneverdig replikk trekte seg tilbake frå folkemengda gjennom den svarte døra i Nr. 10 Downing Street
.
Hakeslepp. Men så skulle altså folket spenne bein for sine eigne politikarar. Dagen etter folket valde å  bryte ut, hadde både tilhengarar og motstandarar hakeslepp. Det gjekk eit døgn før dei fekk haka på plass igjen. Det var naturlegvis ein folkeleg protest mot knappare kår. Kanskje var det litt urettferdig at det ramma EU. Det aukande klasseskillet hadde vakse seg så stort at politikarane ikkje heilt ser kva som skjer på den andre sida. Men bortsett frå gangsynet. Korleis står det eigentleg til med dei som forvaltar makta på vegner av folket?

 Ille, dei er skadde frå barnsbein av, hevda den britiske psykologen Nick Duffell i The Guardian. Det har alltid gått ein lysande sti frå dei dyre og private engelske kostskulane, via dei fine universiteta, til mektige posisjonar i administrasjon, militæret og i politikken. To tredelar av den britiske regjeringa i dag har kostskulebakgrunn. Det er eit samfunnsproblem, meiner han.
Sjuåring. Statsminister Cameron måtte reise frå foreldra  og byrje på kostskule alt som sjuåring. Å bli flytta frå ein kjærleg familie som barn og bli plassert i det brutale kostskulemiljøet, er det få som toler utan å ta skade på si sjel. For å overleve i eit skulesystem med  mobbing og mangel på omsorg,  må borna byggje eit panser rundt sine eigentlege kjensler. Den naturlege mogninga stoppar opp. Den kostskuleskadde vaksne blir gåande med eit innestengt, engsteleg og umode barn under skjortebrystet
.
Så mykje for Leave-general Boris Johnsons guteaktige karisma. Redde born utviklar overlevings-teknikkar. Nokre blir  bøllete, slik Cameron har rykte for. Nokre blir manipulatorar med ein åleglatt sjarm, som Tony  Blair. Andre utviklar doble personlegdommar og blir meistrar i å forstille seg. Det er ikkje tilfeldig at britisk overklasse blir dei beste spionane, skriv psykologen.

Det britiske folkefleirtalet let seg ikkje imponere av mediasirkus og overklassesjarm. Valkampkrangelen og truslane om økonomisk dommedag var plutseleg ikkje så skremmande lenger. Kanskje såg dei plutseleg sine folkevalde som det dei er. Mektige menn som lengtar heim til mor.


Kjetil Tandstad

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lang kamp for promille

Orrfugljakt og presteplage

Bussulykka i Tynesstranda – eit femtiårsminne